top of page

Oppfølging av utøver med store og langvarige skader.

Oppdatert: 25. aug. 2023



Jeg er sjokkert.

Jeg blir stadig overrasket over denne merkelige verdenen jeg entrer.

Nå kommer jeg inn fra sidelinjen, og min gren er e-sport, men man kan allikevel dra mange paralleller til tradisjonell sport.

Nå er jo esport en relativt ny sport, men tradisjonell sport er jo godt etablert.

Jeg har alltid sett på tradisjonell sport som godt strukturert og med store team som hjelper utøverne med det aller meste.

Jeg ble derfor ganske sjokkert da jeg snakket med ei dame relativt høyt oppe i idrettsverden som kunne fortelle at den mentale helsen til skadde utøvere ikke er prioritert særlig høyt.

Grunnen til at vi kom inn på dette temaet var en forelesning om skader, og trening i forbindelse med skader.

Det var snakk om store skader som kunne sette en utøver ut av spill i ett år eller mer. Og i verste fall skader som setter et punktum for en utøvers karriere.

I forbindelse med dette spurte jeg om det var noe automatikk i at utøvere som fikk så store skader ble sendt til psykolog eller annen behandling for å hjelpe utøveren med å håndtere den nye hverdagen sin.

Innen idrett snakker man om at man har/ønsker seg 24 timer utøvere. Med dette så mener man at man er utøver hele tiden, ikke kun når du praktiserer sporten din, men hele tiden.

Når du hviler, når du spiser, når du er med venner.

Sporten din blir noe du er, ikke noe du gjør.

Det er en enorm del av hverdagen til utøveren, og ikke minst det er en stor del av personligheten til utøveren.

Det er derfor urovekkende å vite at når en så stor del av personligheten til en utøver forsvinner, så er det ingen som står der å tar imot når ting forsvinner.


Ved skader vil ting som var så enkelt at man ikke tenkte over det, være vanskelig eller ikke-gjennomførbart. Mestringen uteblir, være endel av noe forsvinner, venner og laget forsvinner.

Forventningene til hva man skal meste må legges til et minimum, og man har altså ikke noen som hjelper en å stå i disse følelsene.

Å få så store skader, som setter utøveren ut i så lang tid vil jeg mistenke at vil kunne skape en identitetskrise.

Jeg ble fortalt at utøvere får hjelp til den mentale delen av å være skader, men det er heller unntaket enn regelen.


Dette må forandres!

Selv som trener helt nede på breddenivå hadde jeg som trener ment noe om dette. Dette er selvfølgelig barn, og det er foreldre som er ansvarlige for barna, men jeg som trener ville kontaktet foreldre og anbefalt en langtidsskadd spiller å få hjelp med følelsene sine fra en psykolog eller noen andre profesjonelle innen det fagfeltet.

På elitenivå hadde jeg som trener faktisk satt dette som et krav til utøveren. Ved skader som det tar lang tid å hente seg inn igjen fra, skal profesjonelle oppsøkes.


Om utøver ikke får hjelp med å håndtere følelsene sine, vil utøveren ha en mye vanskeligere vei å gå for å komme tilbake.

Og ikke minst, risikoen for at utøver ikke klarer å legge forventingene og mestingsmålene lavt nok er stor, og dermed presser for hardt, og dermed bruker enda lenger tid på å komme tilbake.


Siste innlegg

Se alle

Opmerkingen


bottom of page